Agder etter pandemien

Agder fylket i Norge

Vi må samarbeide om å finne en felles vei framover

Denne artikkelen handler om konsekvensene av Korona pandemien, de korsiktige (som vi delvis kjenner), men spesielt de langsiktige (som vi ikke kjenner). Fokus er på Agderfylket (se kart).

Det er mye synsing når det gjelder hva som vil eller kan skje etter som livet forhåpentlig gradvis vender tilbake til normalen (selv om ikke pandemien forsvinner). Vi lever allerede med arbeidsløshet, konkurser, svak handel og etterspørsel, og en svekket statlig økonomi. På det individuelle plan er det kommet rapporter om isolasjon og ensomhet på grunn av arbeidsløshet, permitteringer, hjemmekontor, og hjemmeskole. Sosial uro er blitt nevnt som en mulighet. Vi opplever en voksende vektlegging på nasjonalstaten som regulerende og beskyttende makt. Internasjonalisering og globalisering har fått et skudd for baugen. I tillegg til disse mer eller mindre dramatiske scenariene finnes det også mer moderate synspunkter. De går gjerne ut på at situasjonen vil bli mer eller mindre normal, bare litt verre. Selv heller jeg mot slike synspunkter.

Imidlertid, det er viktig å skille mellom situasjonen i Norge, og i større eller mindre grad land i Vesten, på den ene siden, og land i sør, det vil si utviklingsland, på den andre siden. I flere av de sistnevnte landene vil det med større sannsynlighet bli mindre normalitet, der fattigdommen vil øke, kanskje dramatisk, og med påfølgende konsekvenser.

Samtidig har det vært noen positive, og ganske uventede, konsekevenser av pandemien. De finnes stort sett innenfor miljøvern og helse. Det gjelder blant annet endringer i beskyttelse av biologisk mangfold, og reduksjoner i luftforurensing og utslipp av karbondioksyd.

Som samfunnsviter er jeg spesielt opptatt av relasjonene mellom folk, og mellom folk og staten. Hva gjør pandemien med limet som holder komplekse samfunn sammen, som holdninger, moral, sosiale verdier, og, ikke minst, den grunnleggende tilliten til vår nærmeste og til staten?

Det er likevel i stor grad ukjent hva som vil skje. Vi er passive, vi sitter på gjerdet og venter. På hva da? Det er uklart, men kanskje på at "noen" skal ta et initiativ. Hvem eller hva dette "noen" er, er ikke klart. Er det staten, fylkeskommunen, og/eller kommuner? I så fall blir det forhåpentlig på vegne av oss alle. Privat sektor vil sannsynligvis uansett ta egne initiativ. En slik passivitet i det sivile samfunn og offentlig sektor er selvfølgelig en helt feil måte å forholde seg til situasjonen på. Vi kan alle bidra til hva som bør skje på lenger sikt, og vi bør alle bidra.

Jeg merker endringene innen mitt eget fagområde, bistand og utviklingshjelp. Jeg arbeider blant annet med prosjekter i flere land i Øst Europa som finansieres over EØS midlene. Her blir konferanser og møter utsatt, mens prosjekt går en usikker framtid i møte. Dette har implikasjoner for reising, og bidrar til at blant annet flyselskap og hoteller er i store vanskeligheter. Dette igjen har implikasjoner i hele verdikjeden. Det er fascinerende hvordan vi plutselig forstår hvordan alt henger sammen med alt, og at vi alle er avhengige av hverandre i en grad vi ikke ante. Regionale, nasjonale, og internasjonale forhold påvirker lokale forhold, og vise versa. Hvem ville trodd at sykkelforretningene i Kristiansand plutselig skulle få fulle ordrebøker, eller at et firma som tilbyr videokonferense tjenester plutselig skulle få en markedsverdi høyere enn verdien av alle flyselskap i USA?

Agder fylkeskommune – inklusive offentlig sektor, sivilt samfunn, og privat sektor – er integrert i og avhengig av det som skjer utenfor regionen, nasjonalt og spesielt internasjonalt. Offentlig sektor samarbeider med offentlig sektor i andre land. Organisasjoner i det sivile samfunn er engasjert i bistandsaktiviteter, og folk drar på ferie. Privat sektor importerer varer og deler, og eksporterer ferdige produkt, og er i kanskje i større grad enn de andre sektorene avhengig av det som skjer internasjonalt. Turisme er viktig. Oljeindustrien, inklusive leverandørindustrien, i Agder er spesielt utsatt.

To forskjellige strategier for hvordan komme ut av krisen ser ut til å ha utkrystallisert seg. Regjeringen og dens politiske støttespillere samt privat sektor argumenterer for at målsettingen er å komme tilbake til situasjonen slik den var før krisen. Politiske partier til venstre for sentrum, sammen med blant annet naturvernorganisasjoner, argumenterer for at vi aldri vil komme tilbake til situasjonen før pandemien, og at det uansett ikke er en målsetting. Pandemien har endret premissene for hvordan planlegge for framtiden fundamentalt. Deres strategi er følgelig at dette representerer en gylden mulighet til å tenke nytt, inklusive når det gjelder oljesektoren og energiproduksjon, for raskere å realisere det grønne skiftet og lavkarbonsamfunnet.

Et viktig forhold gjelder digitalisering. Bruken av hjemmekontor som mange arbeidstakere benytter seg av, inklusive meg selv, brer om seg. Informasjonsteknologi, strømming, og kunstig intelligens er blitt viktige. De sosiale, verdimessige, og administrative forholdene ved bruk av hjemmekontor er formidable, og vil bare øke. Mulighetene som digitalisering innebærer er drivkraften bak denne endringen. Dette forholdet alene vil komme til å endre arbeidslivet fundamentalt, innenfor offentlig og privat sektor, så vel som i det sivile samfunn.

Istedenfor å sitte å vente på hva som kommer til å skje, på at "noen" skal gjøre noe, bør vi som bor i Agder ta skjeen i egen hånd. Og vi bør samarbeide med offentlig sektor og privat sektor. Bare på den måten kan vi realisere de planene og drømmene vi måtte ha. Noen få har begynt å stikke hodene sammen. Men dette er så langt i stor grad uformelle samtaler på lunsjrommet eller via mobilen og eposter. Ordet "dugnad" har fått en renessanse. I Agder trenger vi en dugnad der folk samarbeider mer strukturert om hva som bør gjøres, av hvem, i samarbeid med hvem, og når, for å nå bestemte mål. Jeg er spesielt opptatt av Agders internasjonale relasjoner, bredt forstått. I to artikler i Fædrelandsvennen (12. september 2016 og 21. januar 2019) diskuterte jeg begrepet "internasjonalisering", delvis i forbindelse med Agderkonferansen (Note 3). Dette begrepet brukes primært innenfor økonomi og privat sektor. Agders internasjonale relasjoner er adskillig bredere, og det korrekte begrepet er "globalisering".

Vi må diskutere framtiden og hvordan realisere den, det vil si verdier, mål, og midler, og vi må gjøre det nå. Hvorfor? Fordi et positivt resultat vil være mer sannsynlig dersom alle deltar i en slik dugnad. Og fordi jo lenger vi venter jo færre muligheter eller alternativ vil vi ha å velge mellom.

Vi trenger en bredt anlagt prosess med disse formålene. Men hvor og hvordan? Det første Agdermøtet fant sted i januar 2020. Dette var et lukket arrangement for spesielt inviterte. Agdermøtet kan være en naturlig ramme for et arrangement som diskuterer Agder etter pandemien, forutsatt at det åpnes opp. Det bør arrangeres snart, og må selvfølgelig foregå via videokonferense. Representanter for alle tre sektorer, inklusive det sivile samfunn, må inviteres. De som sitter i panelet må likeledes representere alle tre sektorer. Tilhørerne bør ha mulighet til å stille spørsmål og delta i diskusjonen. Arrangementet må forstås som en første aktivitet i en lengre prosess. Arbeidsgrupper, bestående av representanter for alle tre sektorer, bør settes ned på kommunalt nivå i hele fylket. Sosiale medier må engasjeres. Hele prosessen bør ledes av fylkeskommunen.

Poenget med en åpen og inkluderende prosess som er skissert over er at vi alle vil kunne bidra til å realisere en utvikling og en fremtid som vi vil identifisere oss med og følgelig akseptere.

Etterskrift

I etterkant ser jeg at jeg presenterte noen mer eller mindre feile konklusjoner i artikkelen i Fædrelandsvennen, 30. april 2020. Artikkelen var feil i å ta for gitt at offentlig og privat sektor nødvendigvis vil være interessert i å samarbeide med det sivile samfunn om å identifisere og implementere strategier som har som målsetting å flytte fra en olje-basert økonomi over mot en radikalt anderledes økonomi. Den var også feil i å tro at Agdermøtet vil være en naturlig arena for å diskutere og initiere en slik endringsprosess. Til mitt eget forsvar tilføyer jeg at jeg presenterte ideelle fordringer til samarbeid på tvers av forskjellige konfliktlinjer. Når det gjelder Agdermøtet taler det følgende sitatet, adressert til deltagerne fra offentlig og privat sektor i et møte i januar 2020, for seg (Note 4):

Vi får til mer sammen enn hver for oss. Nye Agder skaper nye muligheter for å bygge en større, sterkere og enda mer samlet landsdel. Der vi sammen spiller hverandre bedre. Der vi sammen finner nye løsninger. Der vi sammen kan strekke oss lengre og mot mer ambisiøse mål.
    De nye mulighetene er der. Men vi må sammen finne ut hvordan vi kan gjøre muligheter til realiteter. Den jobben begynner nå – og du er invitert.
    Derfor får du også denne invitasjonen til "Agdermøtet 2020". Her samler vi 300 nøkkelpersoner fra ulike sektorer og ulike deler av hele regionen for å utveksle ideer, løfte frem gode prosjekter og bygge nye og sterkere nettverk.

Vi er midt i en krise der det meste har endret seg, og vil fortsette å endre seg. Aksepterte sannheter holder ikke lenger. Gamle verdier, måter å arbeide på, og tradisjonelle relasjoner, sammen med måter å kommunisere på, fungerer i stor grad ikke. Framtiden ligger vid åpen vi kan tenke helt nytt. Vi bør benytte denne muligheten til å tenke nytt. Jeg ser faktisk ingen annen mulighet enn å starte på nytt, at vi aksepterer nåtiden som en tabula rasa-situasjon, og at vi tenker helt nytt omkring hvem vi er, og hvordan vi vil utforme vår felles framtid.

Kriser og sosial endring

Dette sitatet av Milton Friedman, kanskje det 20. århundreds mest innflytelsesrike økonom, omtaler det samme (Friedman 2020):

There is enormous inertia – a tyranny of the status quo – in private and especially governmental arrangements. Only a crisis – actual or perceived – produces real change. When that crisis occurs, the actions that are taken depend on the ideas that are lying around. That, I believe, is our basic function: to develop alternatives to existing policies, to keep them alive and available until the politically impossible becomes the politically inevitable.

Med uttrykket “alternatives to existing policies” tenkte Friedman selvfølgelig på helt bestemte virkemidler, blant annet radikal deregulering, privatisering av industryforetak og offentlig sektor program, og nedbygging av velferdsstaten, som ikke kan være med i verktøykassen for denne samfunnsendringen.

Jeg er uenig i mye, kanskje det meste, av det Friedman skrev og sa. Dette sitatet er imidlertid korrekt i sitt fokus på den historiske rollen som kriser kan ha i å føre til endringer, og tidligere kriser har faktisk spilt en viktig rolle når det gjelder å endre og re-fokusere samfunn og kulturer. Kriser representerer i seg selv brudd med tidligere strukturer og logikk. De inviterer – faktisk tvinger de oss ofte – til å tenke nytt og gjøre endringer. Dette passer bestemt på Corona pandemien som vi er midt oppe i. For å gjenta Friedman: bare en krise fører til reelle endringer.

Innovasjon

Det som trengs nå er innovasjon, ikke primært innenfor teknologi og ingeniørfag, som representerer det tradisjonelle fokus for innovasjon. Vi trenger innovasjon innenfor samfunn og kultur, mens teknologisk innovasjon vil følge etter naturlig. Vi trenger innovasjon når det gjelder hvordan strukturere samfunn, hva vi skal arbeide med og leve av, hvordan samfunn skal produsere mat og overskudd, optimale sosiale relasjoner, og hvordan offentlig og privat sektor skal forholde seg til hverandre, og hvordan begge sektorer skal forholde seg til det sivile samfunn. Men mest av alt trenger vi innovasjon når det gjelder hvordan forsterke verdiene som underbygger adferd og relasjoner til både oss selv og andre. Vi må også se på det nær universelle etterslepet i forholdet mellom samfunn og kultur, på den ene siden, og teknologisk endring, på den andre siden. Jeg er overbevist om at den typen innovasjon vi trenger finnes blant oss, i relasjonene mellom individ og kollektiv/gruppe, det vil si, i det sivile samfunnet.

Et forslag til hvordan vi kan samarbeide om å planlegge framtiden

Agder fylkeskommune består av mennesker og grupper som er svært forskjellige. Det gjelder, blant annet, bosted, alder, utdanning, yrke, arbeid, verdiorientering, roller, og målsettinger. Vi tilhører en eller flere av de tre samfunnssektorene offentlig sektor, sivilt samfunn, og privat sektor. Vi har opplevd konsekvensene av pandemien, om enn på forskjellig måte. Og vi har forskjellige synspunkter på hva det gode liv er, og hvordan realisere det. Gitt dette, vil det vel bli vanskelig å definere felles direkte fora for å diskutere framtidens Agder. Dette skyldes i mindre grad de praktiske begrensningene som pandemien måtte legge til grunn for interaksjon og samhandling. Mange blant oss har etterhvert erfaring i å kommunisere og samarbeide ved hjelp av Internet og sosiale medier. Denne erfaringen kan brukes nå, til å samarbeide om å bygge framtiden. Det vi trenger er at noen aktører i sivilt samfunn snakker sammen og tar et initiativ. Noen viktige stadier i en slikt initiativ vil være:

  1. Definere en ramme for arbeidet. Noen viktige saker: (1) definere EU's rammeprogram for forskning og innovasjon, Horizon Europe, som et overordnet organiserende prinsipp, (2) Sentrale verdier vil fokusere på åpenhet, inkludering, og samarbeid, (3) Organisere et uformelt nettverk som driver arbeidet, og (4) Lage en tentativ tidsplan.
  2. Lage et nettsted og en Facebook side. Dette vil være primære kanaler for å dele informasjon og kommunisere med folk.
  3. Lage et opprop om arbeidet som inviterer innbyggerne i Agder til å presentere ønsker, mål, drømmer, visjoner, og prioriteringer, samt hvordan bidra til å realisere disse.
  4. Alle, enkeltpersoner, grupper, organisasjoner og firmaer, i offentlig sektor, sivilt samfunn, og privat sektor, inviteres til å sende inn bidrag.
  5. Alle initiativ som taes utenfor denne rammen er selvfølgelig veldig bra. Et godt eksempel vil være det neste Agdermøtet, som vil gi viktige bidrag mot en felles integrert plattform.
  6. Naturen og naturgrunnlaget, til lands og til vanns, må få egne talspersoner. Naturressurser kan ikke være en salderingspost.
  7. Distribuere dette til via nettstedet og Facebook siden.
  8. Alle bidrag presenteres på nettstedet.
  9. Basert på innkomne bidrag, lage en plattform som inkorporerer flest mulig av de innkomne synspunktene, er balansert samtidig som den er konkret, med prioriteringer og målsettinger både på kort og lengre sikt.
  10. Distribuere plattformen, og invitere til kommentarer.
  11. Alle inviteres til å signere på nettstedet at de aksepterer plattformen.
  12. Plattformen, samt listen med underskrifter, sendes til politikere og administrasjon i alle kommuner i Agder, samt til fylkeskommunen, og også på nasjonalt nivå, for videre diskusjon og avgjørelse.
  13. Lage en felles prosjektsøknad til Horizon Europe, med vekt på systemorientert innovasjonspolitikk, og mer konkret på transformativ innovasjonspolitikk, det vil si, et fokus på systemisk endring, eller samfunnsendring. Dette vil harmonere med EU's mål for European Green Deal, samt med strategidokument fra Horizon Europe der det sies klart at en såkalt "mission" tilnærming skal tilstrebe systemiske, transformative løsninger som forstås som å dekke governance, teknologiske og ikke-teknologiske tjenester, atferdsendringer, og investeringer (Kallerud 2020; Note 5).

En slik prosess vil ikke nødvendigvis produsere et dokument, et planforslag, og et prosjekt som tilfredstiller alle. Som det heter i Ivar Aasens dikt, "Til lags åt alle kan ingen gjera; det er no gamalt og vil so vera". I denne sammenhengen er fortsettelsen like interessant: "Eg tykkjer stødt, at det høver best å hjelpa den, som det trenger mest". Dette er viktig fordi behov, såvel som muligheter og ressurser til å bidra, blant oss som bor i Agder vil variere, på kortere og lengre sikt. Videre, en slik prosess å ha som målsetting å tilfredsstille flest mulig behov for flest mulig innbyggere.

Til slutt

Dette tar meg tilbake til sluttargumentet i avisartikkelen, som er at for å lykkes må vi alle – i offentlig sektor, sivilt samfunn, og privat sektor – samarbeide. Dette er nødvendig for å kunne realisere våre felles målsettinger og drømmer. Bare på denne måten vil vi alle kunne akseptere avgjørelsene om hvordan bygge framtidens Agder og, enda viktigere, lære å akseptere og følge disse avgjørelsene. 

Lars Søftestad


Noter
(1) Min artikkel "Agder etter pandemien" ble trykket i Fædrelandsvennen 30. april 2020. Den foreliggende teksten, det vil si, den første delen, er en noe revidert versjon av artikkelen i Fædrelandsvennen. Etterskriftet ble skrevet for denne artikkelen på Devblog. Artikkelen i Fædrelandsvennen er tilgjengelig på Academia.edu (se: Kilder, nettsteder).
(2) En engelskspråklig versjon av denne artikkelen er tilgjengelig her: https://www.devblog.no/en/article/agder-after-pandemic
(3) Agderkonferansen var et årlig arrangement i regi av flere lokale, regionale, og nasjonale aktører. Etter sammenslåingen av Agderfylkene er det blitt erstattet av Agdermøtet, som, så vidt jeg har forstått, har det samme formålet. Bak Agdermøtet står: Agder fylkeskommune, Innovasjon Norge, Kristiansand kommune, Kommunenes Sentralforbund, Landsorganisasjonen, Næringsforeningen Kristiansandsregionen, Næringslivets Hovedorganisasjon Agder, og Universitetet i Agder. Agderkonferansen, og vel også Agdermøtet, ser ut til å forveksle begrepene internasjonalisering og globalisering, slik at typiske globaliseringstiltak ble inkludert under internasjonalisering. Om Agderkonferansen, se Devblog (2019).
(4) Sitatet er fra Agdermøtets nettsted (se "Kilder, nettsteder". Uthevinger i originalen.

(5) Se denne Horizon Europe lenken for detaljer og utdypinger: https://ec.europa.eu/info/horizon-europe-next-research-and-innovation-framework-programme/missions-horizon-europe_en
(6) Bildereferanse: Wikipedia. Kartet viser Agderfylket helt sør i Norge.
(7) Relevante Devblog artikler: (a) Agderkonferansen og internasjonalisering, (b)
(8) Permalenke: https://www.devblog.no/en/article/agder-etter-pandemien
(9) Denne artikkelen ble publisert 18. mai 2020. Den ble oppdatert 28. mai 2020.

Kilder, dokument
Devblog. 2019. "Agderkonferansen og internasjonalisering", av Lars Soeftestad, at: https://www.devblog.no/no/article/agderkonferansen-og-internasjonalisering
Friedman, Milton. 2020. Capitalism and Freedom. Chicago, Illinois, United States: University of Chicago Press. (originally publ. in 1962.)

Kilder, nettsteder
Academia.edu. "Agder etter pandemien", ? (Kommentar: Denne artikkelen ble publisert i Fædrelandsvennen 20. april 2020.)
Agder fylkeskommune, https://agderfk.no/
Agderkonferansen, http://www.agderkonferansen.no
Agdermøtet, https://agdermøtet.no/
EEA and Norway Grants, https://eeagrants.org/
Fædrelandsvennen, https://www.fvn.no/
Innovasjon Norge, https://www.innovasjonnorge.no/
Kallerud, Egil. 2020. Forskningsnytt, nr. 1, 2020, side 10-12.
Kristiansand kommune, https://www.kristiansand.kommune.no/
Kommunenes Sentralforbund, https://www.ks.no/
Landsorganisasjonen, https://www.lo.no/

Næringsforeningen, Kristiansandsregionen, https://www.kristiansand-chamber.no/
Næringslivets Hovedorganisasjon, Agder, https://www.nho.no/
Universitetet i Agder, https://www.uia.no/

Skriv ny kommentar

devblog.no