Agder etter pandemien

Agder fylkeskommune i Norge

Vi må samarbeide om å finne en felles vei framover

Utfordringen med koronapandemien er å lage en massiv global respons når det gjelder internasjonal helse. Denne artikkelen har et mer begrenset fokus. Den handler om konsekvensene av pandemien, de korsiktige (som vi etter hvert kjenner), og de langsiktige (som vi begynner å forstå), og hvordan realisere framtidens gode samfunn i Agder (Note 1; se kart og Note 10). 

Det er mye synsing når det gjelder hva som vil eller kan skje – eventuelt hva som bør skje – etter som livet gradvis vender tilbake til noe mer normalt. Vi lever allerede med arbeidsløshet, konkurser, svak handel og etterspørsel, og en svekket statlig økonomi. På det personlige planet er det kommet rapporter om isolasjon og ensomhet på grunn av arbeidsløshet, permitteringer, hjemmekontor, og hjemmeskole. Sosial uro er blitt nevnt som en mulighet. Vi opplever en voksende vektlegging på nasjonalstaten som regulerende og beskyttende makt. Internasjonalisering og globalisering har fått et skudd for baugen. Mer moderate synspunkt finnes også. De går gjerne ut på at situasjonen vil bli mer eller mindre normal, bare litt verre. Selv heller jeg mot de sistnevnte synspunktene.

Imidlertid, det er viktig å skille mellom situasjonen i Norge og land i Vesten, på den ene siden, og situasjonen i utviklingsland, på den andre siden. I flere av de sistnevnte landene vil det med større sannsynlighet bli mindre normalt. Økonomisk utvikling bremser opp og det blir vanskeligere å nå bærekraftsmålene. Her vil fattigdommen øke, kanskje dramatisk, og med påfølgende konsekvenser.

Samtidig har det vært noen uforutsette positive konsekvenser av pandemien som må tas med i regnestykket. De finnes primært innenfor miljøvern og helse. Det gjelder blant annet en positiv utvikling for biologisk mangfold, lavere luftforurensing, og reduksjon i utslipp av karbondioksyd.

Som samfunnsviter er jeg spesielt opptatt av relasjonene mellom folk, og mellom folk og staten. Hva gjør pandemien med limet som holder komplekse samfunn sammen, som holdninger, moral, sosiale verdier, og, ikke minst, den grunnleggende tilliten til våre nærmeste, til venner, til kolleger, og til staten?

Det er i stor grad ukjent hva som vil skje. Vi er passive, vi sitter på gjerdet og venter. På hva da? Det er uklart, kanskje på at "noen" skal ta et initiativ? Hvem eller hva dette "noen" er, er ikke klart. Er det staten, fylkeskommunen, og/eller kommuner? Privat sektor vil kanskje ta egne initiativ. En slik passivitet i det sivile samfunn, men også delvis i offentlig sektor, er selvfølgelig en feil måte å forholde seg til situasjonen på. Vi kan alle bidra til å bestemme hva som bør skje, både på kort og lenger sikt.

Jeg merker endringene innen mitt eget fagområde, bistand og utviklingshjelp. Jeg arbeider blant annet med prosjekter i flere land i Øst Europa som finansieres av midler fra Det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområdet (EØS). Her blir konferanser og møter utsatt, mens prosjekt tildels går en usikker framtid i møte. Dette har implikasjoner for reising, og bidrar til at blant annet flyselskap og hoteller er i store vanskeligheter. Dette igjen har implikasjoner i hele verdikjeden. Det er fascinerende hvordan vi plutselig forstår hvordan alt henger sammen med alt, og at vi alle er avhengige av hverandre i en grad vi ikke ante. Regionale, nasjonale, og internasjonale forhold påvirker lokale forhold, og vice versa. Hvem ville trodd at sykkelforretningene i Kristiansand plutselig skulle få fulle ordrebøker, eller at et firma som tilbyr videokonferensetjenester plutselig skulle få en markedsverdi høyere enn verdien av flere av verdens største flyselskap?

Agder – inklusive offentlig sektor, sivilt samfunn, og privat sektor – er integrert i og avhengig av det som skjer nasjonalt og internasjonalt. Offentlig sektor samarbeider med offentlig sektor i Norge og i andre land. Organisasjoner i det sivile samfunn er engasjert i bistandsaktiviteter, og folk drar på ferie. Turisme er viktig, det vil si, utlendinger og nordmenn som ferierer i Agder. Privat sektor importerer varer og deler og eksporterer ferdige produkt, og er i større grad enn andre sektorer avhengig av det som skjer internasjonalt. Olje- og gassnæringen, inklusive leverandørindustrien, er spesielt utsatt (Mork 2020).

To forskjellige strategier for hvordan komme ut av krisen ser ut til å ha utkrystallisert seg:

  1. Regjeringen og dens politiske støttespillere samt privat sektor argumenterer for at målsettingen er å komme tilbake til situasjonen slik den var før krisen. Redningspakken for olje- og gassnæringen og leverandørindustrien som er vedtatt imøtekommer i stor grad dette ønsket. Den inneholder tiltak som vil få ned CO2-utslippene. Samtidig vil Stortinget om kort tid bevilge flere milliarder ekstra til grønn omstilling av næringslivet. Likevel, forhåpningen om at den økonomiske krisen som følger av korona-pandemien og prisfall på olje og gass vil føre til en grønn omstilling ser ikke ut til å bli innfridd. Faktisk øker sannsynligheten for at det grønne skiftet i Norge vil komme senere enn det ellers ville ha gjort. Et flertall på Stortinget ser ut til å ha som målsetting å oppheve virkningene av krisen, og bringe samfunnet tilbake til situasjonen før pandemien, med andre ord, status quo.
  2. Politiske partier til venstre for sentrum, sammen med blant annet naturvernorganisasjoner, argumenterer for at vi aldri vil komme tilbake til situasjonen før pandemien, og at det uansett hverken kan eller bør være en målsetting. Pandemien har endret premissene for hvordan planlegge for framtiden fundamentalt. Deres strategi er følgelig at dette representerer en gylden mulighet til å tenke nytt, inklusive når det gjelder olje- og gasssektoren og energiproduksjon, for raskere å realisere det grønne skiftet og lavkarbonsamfunnet.

Et viktig forhold gjelder digitalisering. Bruken av hjemmekontor som mange arbeidstakere benytter seg av, inklusive meg selv, brer om seg. Informasjonsteknologi, strømming, og kunstig intelligens er blitt viktige. De sosiale, verdimessige, og administrative forholdene ved bruk av hjemmekontor er formidable, og vil øke. Mulighetene som digitalisering innebærer er drivkraften bak denne endringen. Dette forholdet alene vil komme til å endre arbeidslivet fundamentalt, innenfor offentlig og privat sektor, så vel som i det sivile samfunn.

Istedenfor å sitte å vente på hva som vil skje, på at "noen" skal gjøre noe, bør vi ta skjeen i egen hånd. Og vi bør samarbeide. Bare på den måten kan vi ha håp om å realisere de planene og drømmene vi måtte ha. Noen få har begynt å stikke hodene sammen. Men dette er så langt i stor grad uformelle samtaler på lunsjrommet, og via mobil og epost. Ordet "dugnad" har fått en renessanse. Vi trenger en dugnad der folk samarbeider mer strukturert om hva som bør gjøres, av hvem, i samarbeid med hvem, og når, for å nå bestemte mål. Jeg er spesielt opptatt av Agders internasjonale relasjoner, bredt forstått. I to artikler i Fædrelandsvennen (12. september 2016 og 21. januar 2019) diskuterte jeg begrepet "internasjonalisering", delvis i forbindelse med Agderkonferansen (Note 2). Dette begrepet brukes primært innenfor økonomi og privat sektor. Et mer korrekt begrep er "globalisering" (Note 3).

En viktig konsekvens av pandemien er at vi isolerer oss, på et individuelt, regionalt, og nasjonalt plan. Vi begynner å se på globalisering som noe farlig, noe vi ikke kan stole på. Dette er ikke korrekt, og slike synspunkt må motarbeides. Vi har ikke behov for proteksjonisme. Vi tenger multilateralisme. Vi er alle avhengige av hverandre. Vi trenger mer og ikke mindre globalisering.

Vi må snakke sammen om framtiden og hvordan realisere den, det vil si verdier, mål, og midler, og vi må gjøre det nå. Hvorfor? Fordi et positivt resultat vil være mer sannsynlig dersom alle deltar i en slik dugnad. Og fordi jo lenger vi venter jo færre muligheter eller alternativ vil vi ha å velge mellom.

Vi må lage en bredt anlagt prosess med disse formålene. Hvordan? Agder fylkeskommune, sammen med tunge aktører i offentlig og privat sektor, arrangerte det første Agdermøtet i januar 2020. Dette er et eksempel på en type arrangement og form for nettverksbygging som kan brukes til å diskutere situasjonen i Agder etter pandemien, det vil si, gitt at deltagelsen åpnes også for det sivile samfunn. Dette og andre arrangement må forstås som de første aktivitetene i en lengre prosess. Arbeidsgrupper, bestående av representanter for alle tre sektorer, bør settes ned på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Sosiale medier må engasjeres.

Poenget med en åpen og inkluderende prosess er at vi alle vil bidra til å realisere en utvikling og en fremtid som vi kan identifisere oss med, og følgelig vil akseptere.

Forskjellige aktører forskjellige prioriteringer og målsettinger
Det sivile samfunn

Flere organisasjoner i Agder med basis i det sivile samfunn har overlappende formål og aktiviteter som det initiativet som presenteres her. Det gjelder blant annet disse (Note 4):

  1. Framtiden i våre hender. Arbeider for global rettferdighet, økologisk balanse, og løsning på verdens fattigdomsproblemer.
  2. Grønt senter. Et kompetansesenter for hvordan skape grønnere og mer bærekraftige samfunn. Drives av Klimaalliansen, Kristiansand kommune, og Stiftelsen Miljøfyrtårn.
  3. Klimaalliansen. Gir råd til virksomheter og organisasjoner som ønsker mer faglig kunnskap om klima og miljø. Samarbeider med Stiftelsen Miljøfyrtårn.
  4. Stiftelsen Miljøfyrtårn. Miljøledelsessystem for offentlige og private virksomheter som vil sertifisere miljøinnsatsen sin. Utspring i Kristiansand kommune og prosjektet Bærekraftige lokalsamfunn. Forvalter den nasjonale miljøsertifiseringsordningen Miljøfyrtårn.

Fremtiden i Våre Hender, Grønt senter, Klimaalliansen, og Stiftelsen Miljøfyrtårn er eksempler på organisasjoner som arbeider primært innenfor eller med utgangspunkt i det sivile samfunn. Det er flere lignende organisasjoner i Agder. De driver alle godt arbeide, hver på sin kant. Noen av dem samarbeider, men regelen er vel at de fleste ikke har noen form for samarbeide. Det kan være flere grunner til dette, blant annet, formelle og finansielle, samt det alltid tilbakevendende argumentet om tidspress. Den frivillige organisasjonen Forum Sør i Kristiansand er et eksempel. Den var aktiv på 90-tallet og framover, som et samarbeids- og koordinerende nettverk for organisasjoner som arbeidet internasjonalt. Flere profilerte personer og lokale organisasjoner var medlemmer. Aktiviteten dalte etter hvert, i stor grad fordi folk ikke hadde tid (Note 5).

Dersom det sivile samfunn i Agder er seriøse når det gjelder å bruke koronakrisen som utgangspunkt for å arbeide mot et grønt skifte og lavkarbonsamfunnet, er samarbeid og nettverksbygging på tvers av interesseområder helt nødvendig. Sammen står vi sterkere. Vi trenger sterke og brede kampanjer for å realisere det grønne skiftet.

Offentlig sektor

Offentlig sektor – inklusive politikere og politiske partier – må være med. Kristiansand kommune er aktiv på flere områder, inklusive grønt skifte, klima, miljø, sirkulær økonomi, og sosial innovasjon, og er involvert i noen av aktivitetene som er nevnt over. Kommunens Business Region er et GRESS prosjekt under Interreg Europe, etablert som en konksekvens av koronapandemien. Det har som mål å skape arbeidsplasser og legge til rette for bærekraftig næringsutvikling. Videre etablerer kommunen et Senter for Bærekraft, med formål å satse på det grønne skiftet, inklusive å realisere kommunens klima- og miljømålsettinger. Et nytt og interessant initiativ er "Green New Deal", en foreslått satsing av Kristiansands politiske ledelse. Ifølge forslaget vil initiativet blant annet: (a) beskytte og bygge lokalsamfunn i forhold til ekstremvær, (b) prioritere infastruktur som reduserer klimagassutslipp, og (c) realisere et transportsystem drevet av fornybar energi. Green New Deal vil realiseres gjennom en åpen og inkluderende prosess som inviterer alle grupper og aktører i offenlig sektor, det sivile samfunn, og privat sektor. 

I statsbudsjettet for 2021 vil det bli bestemt om Norge skal sette i gang klima- og industriprosjektet fullskala COR2-håndtering (CSS, se under). 

På tross av slike initiativ er offentlig sektor generelt karakterisert ved at ting tar tid, og at mange forhold spiller inn som ofte fører til at i utgangspunktet radikale ideer ofte blir utvannet dersom de blir realisert. Den beste måten å få med offentlig sektor på er sannsynligvis å lage en sivilt samfunn kampanje som er stor og bred nok til å være overbevisende, slik at det som i dag er politisk umulig blir politisk uungåelig. Media kan spille en svært viktig rolle som pådriver, blant annet gjennom å presentere og analysere lokale aktiviteter, og å sammenligne med det som skjer ellers i landet og verden (Morgenbladet 2020).

Privat sektor

Den vekten som min kronikk i Fædrelandsvennen, 30. april 2020, la på Agdermøtets potensielle rolle som en samlende arena for å møte de utfordringene vi står overfor, må forstås som en ideell fordring. Privat sektor er neppe interessert i å implementere strategier som har som målsetting å flytte fra en olje- og gassbasert økonomi over mot en radikalt anderledes økonomi. Agdermøtet vil forhåpentlig være interessert i å diskutere dette, på egne premisser, og resultatet vil uansett være interessant og nyttig.

Industrien i Norge har, i samarbeid med norske forskningsmiljøer, forsket på Carbon Capture and Storage (CSS) i flere tiår. Teknologien er tilgjengelig, og er klar til å settes ut i livet. Dette vil kunne sette Norge i stand til å bevege seg i retning av lavutslippssamfunnet.

Det er en begynnende forståelse for å tenke grønt og fornybart. Et godt eksempel er at Kværner og Aker Solutions vil bli slått sammen (igjen), samtidig som et nytt firma, Aker Horizons, vil bli utskillt, med ansvar for vindkraft til lands og til havs, og karbonfangst. 

Internasjonale avtaler og Realpolitikk

Det er også en viktig internasjonal vinkling som må tas på alvor, og som gjelder offentlig sektor, sivilt samfunn, og privat sektor. De fleste land er bundet til en rekke avtaler, ofte i regi av FN, som regulerer hva som kan og bør gjøres og ikke gjøres i det internasjonale rom. Slike avtaler har implikasjoner for Norge og Agder. Den kanskje viktigste avtalen når det gjelder klima er Parisavtalen, som Norge ratifiserte 14. juni 2020. Den griper inn i alle sider av samfunnet vårt. Klimaendringer er lokale, men også globale. Med ratifiseringen av Parisavtalen ble vi alle klimaktivister. 

Om å tenke kortsiktig versus langsiktig

Det er grunnleggende i oss at vi planlegger. Vi planlegger hva vi skal ha til middag i dag, hvilken film vi vil se på TV i morgen, hva vi vil gjøre sammen med familien i overimorgen, hvor vi vil gå på tur på søndag, hvem vi skal invitere til en fødselsdagsfeiring neste uke, om vi skal dra på fiskertur neste måned, hva vi skal gjøre i ferien, og så videre. Jo lenger planleggingshorisonten er, jo større er sjansene for at planene må revideres eller kanselleres. Vi er herre over planene vi lager – de er våre planer, definert av begrensninger og muligheter vi kjenner til.

Koronapandemien har i stor grad snudd denne planlegginslogikken på hodet. Vi lager fremdeles planer om de samme mer eller mindre dagligdagse tingene. Den store forskjellen er at vi nå også må ta i betraktning mer kompliserte forhold, som for eksempel at vi er permittert eller har mistet jobben, at vi jobber hjemmefra, at ungene ikke kan gå på skolen, at vi ikke kan dra til utlandet på ferie, og/eller at økonomien er blitt dårligere. Verre er imidlertid at vi nå i mindre grad kjenner de begrensningene som definerer rammene vi lever innenfor. Vi har mindre kontroll over egne liv. Hvem eller hva som har kontroll over våre liv er imidlertid diffust. Til syvende og sist må det tilbakeføres til økonomien, det vil si, verdensøkonomien. Her er spådommene mange, og svarene få. Det er blitt enda vanskeligere å spå om framtiden. Det kan se ut som om vi er prisgitt økonomene og deres modeller. Det er allerede folk som snakker om at effektene av pandemien kan vare i tiår. Mer kortsiktige – og følgelig mer pålitelige – prognoser strekker seg et eller to år fram i tid. Det Internasjonale Pengefondet publiserer "World Economic Outlook" flere ganger årlig. Den siste World Economic Outlook kom 24. juni 2020. Den forespeiler oss en dypere resesjon i 2020, etterfulgt av en svak oppgang i 2021. Global produksjon vil synke med 4.9 prosent i 2020, noe som er 1.9 prosent lavere en prognosen i april 2020 (Note 6).

Gitt slike makrobetingelser blir det mer usikkert å planlegge. Vi er prisgitt noe ukjent som opererer på et nivå langt over og borte fra oss. Likevel, det er nettopp under slike betingelser at vi må planlegge. Videre, planlegging innenfor de eksisterende politisk-økonomiske realitetene, det vil si, den olje- og gassbaserte økonomien som Norge og Agder er en integrert del av, vil ikke fungere gitt denne usikkerheten; ikke så mye på kort sikt som på lengre sikt. I denne situasjonen kan det være lurt å planlegge utenfor denne makro-økonomiske rammen, uten samtidig å bryte over tvert med den. Grønn økonomi og det grønne skiftet er ikke så mye et brudd med det eksisterende økonomiske systemet som en reformering av det.

Kommunikasjon – virtuell og direkte

En sentral men oversett konsekvens av pandemien er den voksende bruken av internett og sosiale medier, og av videokonferanser, det vil si, visuell kommunikasjon.

På lenger sikt vil den mest ødeleggende konsekvensen av pandemien kanskje ikke finnes innen global, nasjonal, og lokal økonomi, men i relasjonene mellom oss. Vi kan miste noe viktig, nemlig personlig kontakt. Dette vil påvirke graden av tillitt mellom oss. Og tillitt er en grunnleggende del av relasjonene mellom oss som bor i Agder, som i resten av Norge.

Virtuell kommunikasjon kan aldri erstatte tradisjonell fysisk kommunikasjon. Vi må finne en balanse, slik at vi ikke mister den direkte interaksjonen og kommunikasjonen.

Framtidens kommunikasjon må ha som målsetting å øke rollen og innflytelsen til det organiserte sivile samfunn, til å bygge relasjoner mellom de tre samfunnssektorene, og til å øke transparens og demokratisering. Dette vil i sin tur øke tillitten mellom alle aktører og innbyggee i samfunnet, horisontalt såvel som som vertikalt. Videre, det vil sette oss i stand til å gjøre noe med en annen og større krise, nemlig klimakrisen. 

Kriser og institusjonell og sosial endring

Smitteubrudd har, historisk sett, vært katalysator for store samfunnsendringer, på alle nivå, fra lokalt til globalt. Milton Friedman, kanskje det 20. århundrets mest innflytelsesrike økonom, omtaler dette, riktignok fra sitt eget utsiktspunkt (Friedman 2020, min oversettelse):

Det er enormt stor treghet – et tyranniets status quo – i personlige og spesielt i statens måte å arbeide på. Bare en krise – faktisk eller innbillt – fører til reell endring. Når en slik krise inntreffer, vil våre handlinger avhenge av de ideene og mulighetene som er tilgjengelige. Her tror jeg vår grunnleggende oppgave ligger: å utvikle alternativer til eksisterende politikk, og å holde dem i live og tilgjengelige til det politisk umulige blir det politisk uungåelige.

Med uttrykket “alternativer til eksisterende politikk” tenkte Friedman på helt bestemte virkemidler, blant annet radikal deregulering, privatisering av industriforetak og offentlige sektorprogram, og nedbygging av velferdsstaten. Jeg er uenig i det meste av det Friedman sto for. Sitatet er imidlertid korrekt i sitt fokus på den historiske rollen kriser kan ha i å føre til endringer, og tidligere kriser har spilt en viktig rolle når det gjelder å endre og re-fokusere samfunn og kulturer. Kriser får oss til å se oss selv fra utsiden. De innebærer eksistensielle utfordringer. Kriser representerer i seg selv brudd med tidligere strukturer og logikk. De inviterer – faktisk tvinger de oss ofte – til å tenke nytt og gjøre endringer. Dette passer bestemt på koronapandemien som vi er midt oppe i. For å gjenta Friedman: bare en krise fører til reelle endringer.

Det er i dag i Norge tegn som tyder på at det som tidligere var ansett å være politisk umulig er, eller kan bli, mulig. Det er enda ikke politisk uungåelig, men det er i økende grad politisk ønskelig. Vi er alle deltagere i et pågående samfunnseksperiment der normaliteten er satt på vent, og der alt er mulig (Krastev 2020). 

Sosial og institusjonell innovasjon

Det som trengs er innovasjon, og ikke primært innenfor teknologi og ingeniørfag, det tradisjonelle fokus for innovasjon. Vi trenger innovasjon innenfor samfunn og kultur, mens teknologisk innovasjon vil følge naturlig etter (Note 7). Vi trenger innovasjon når det gjelder hvordan strukturere samfunn, hvordan definere og organisere relevante institusjoner, hva vi skal arbeide med og leve av, hvordan samfunn skal produsere mat og overskudd, hva som er optimale sosiale relasjoner, hvordan offentlig og privat sektor skal forholde seg til hverandre, og hvordan disse to sektorene skal forholde seg til det sivile samfunnet. Men mest av alt trenger vi innovasjon når det gjelder hvordan bygge sosial kapital og forsterke verdiene som underbygger adferd og relasjoner til andre. Jeg er overbevist om at den typen innovasjon vi trenger finnes blant oss, i relasjonene mellom individ og kollektiv/gruppe, det vil si, i det sivile samfunnet.

EUs niende rammeprogram for forskning og innovasjon, Horizon Europe, kan være et godt utgangspunkt for å realisere en prosess som kan definere og drive den typen innovasjon som er nødvendig. Horizon Europe begynner i 2021, og har som mandat å løse målrettede samfunnsoppdrag gjennom såkalte "missions". Et relevant satsingsområde i denne sammenhengen vil være tilpassing til klimaendring, inklusive samfunnsmessige endringer. EU la i mai 2020 fram en plan for å starte opp EU igjen etter pandemien, og dette kan få innvirkning på EØS-avtalen, og dermed Norges satsing på klima (Note 8).

Et forslag til hvordan vi kan samarbeide om å realisere framtiden

Agder består av mennesker og grupper som er svært forskjellige. Det gjelder, blant annet, alder, arbeid, bosted, målsettinger, roller, utdanning, og  verdiorientering. Vi tilhører en eller flere av de tre samfunnssektorene offentlig sektor, sivilt samfunn, og privat sektor. Vi har forskjellige synspunkter på hva det gode liv er og hvordan realisere det. Mer konkret, vi ser alle for oss mer eller mindre forskjellige scenarier for hvordan: (a) definere framtiden etter pandemien, og (b) realisere disse scenariene. Det initiativet som presenteres her har som overordnet formål å engasjere folk i Agder i å definere hva som skal til for å realisere det grønne skiftet, lavkarbonsamfunnet, og en sirkulær økonomi.

Gitt disse forskjellene kan det bli utfordrende å definere felles fora for å diskutere framtidens Agder. Dette skyldes ikke de praktiske begrensningene som pandemien legger til grunn for samhandling, men at vi ser grunnleggende forskjellig på dette. Slik uenighet må imidlertid ikke forstås som et problem. Det vil alltid finnes forskjellige scenarier og visjoner, både når det gjelder midler og mål. Et slikt uenighetsfelleskap må forstås som fruktbart. Konfliktløsning er ikke noe annet enn en annen form for konstruktiv samhandling.

Mange blant oss har etterhvert erfaring i å kommunisere og samarbeide gjennom bruk av Internet og sosiale medier. Vi har lært nye arbeidsmåter og prinsipper for organisering og samhandling. I den grad vi har kommunisert og samhandlet virtuelt har dette vært i tillegg til direkte fysisk kommunikasjon og samhandling, mens det nå ser det til å bli omvendt. Denne erfaringen kan brukes nå, til å samarbeide om å bygge framtiden.

Kollektiv samhandling og offentlig politikk / public policy

Først om begrepene "kollektiv samhandling" og "offentlig politikk". Regjeringen, og offentlig sektor mer generelt, argumenterer for at vi alle er i samme båt, at vi er avhengige av hverandre, og at vi må samarbeide for å nå bestemte mål. Den viser imidlertid liten evne til å få i stand nødvendig samhandling og enighet. Mye drukner i politiske diskusjoner, og ettersom valg fører til endrede politiske konstellasjoner på Stortinget og i kommunestyrer, åpner det for at offentlig politikk kan gå i en retning, for siden å gå i en annen retning. Det å samarbeide innebærer så mye mer enn å appellere til folks samvittighet, det dreier seg om å være enige om verdier og målsettinger over tid, uavhengig av politiske konsellasjoner.

Offentlig politikk er avgjørelser i Stortinget (riksnivå) og kommunestyrer (lokalnivå); og hva disse velger å gjøre – og velger å la være å gjøre – for å løse problemer og skape verdier og forbedre samfunnet. Jeg forstår dette begrepet som snever realpolitikk. Det skiller seg fra det engelske begrepet "public policy" som er videre, og innebærer at politikere tar utgangspunkt i sine (eller samfunnets) visjoner om hva som må gjøres, og realiserer eller konkretiserer disse til avgjørelser og handlinger. Dette begrepet er mer dekkende fordi det refererer til et verdigrunnlag som utgangspunkt for praktisk politikk.

Kollektiv samhandling og offentlig politikk / public policy er koblet sammen gjennom folks interesser og behov, og i siste instans gjennom valg.

Utgangspunktet for kollektiv samhandling er at Norge som samfunn vektlegger og beskytter det som er felles. Disse fellesgodene, enten de er materielle eller immaterielle, kan best beskyttes og bevares når bestemte faktorer er til stede. Elinor Ostrom, som mottok en Nobelpris i økonomi for sitt arbeide med disse spørsmålene, formulerte et sett med "design principles", her noe tilpasset (1990; se også Olson 1965):

  1. En klar definisjon av hva det er innbyggerne i Agder har felles, og hvem som har tilgang til disse fellesgodene.
  2. Sørge for at de som bruker disse fellesgodene deltar i avgjørelsesprosessene som angår dem.
  3. Effektiv overvåkning av de som har ansvar for avgjørelsesprosessene.
  4. Graderte sanksjoner for brudd på reglene (klart definert og basert på gjensidig enighet).
  5. Mekanismer for konfliktløsninger som er billige og enkle å bruke.
  6. For store selskaper, flere nivå med nestede grupper ned til grasrotnivået, for å sikre at fokus forblir på det som er felles.

Hvordan bygge et initiativ

Det som trengs er at folk i det sivile samfunn snakker sammen og tar et initiativ. En viktig målsetting må være å bidra til at representanter for det sivile samfunn blir direkte involvert i dette arbeidet, spesielt de som er marginale i forhold til den offentlige beslutningsprosessen. Viktige stadier i et slikt initiativ vil inkludere disse punktene:

  1. Invitere personer og organisasjoner i det sivile samfunn til å bli med i et uformelt nettverk. Konstituering av en styringsgruppe bestående av representanter for deltagerne. 
  2. Definere en ramme for arbeidet. Noen viktige forhold: (a) Identifisere sentrale verdier for arbeidet, blant annet åpenhet, inkludering, og samarbeid, (b) Bruke Horizon Europe, EU's rammeprogram for forskning og innovasjon, som et overordnet organiserende prinsipp, og (c) Lage en tentativ tidsplan.
  3. Lage et nettsted og en Facebook side. Dette vil være primære kanaler for å dele informasjon og kommunisere med folk.
  4. Lage et opprop om arbeidet som inviterer innbyggerne i Agder – gjennom organisasjoner i det sivile samfunn – til å presentere ønsker, mål, drømmer, visjoner, og prioriteringer, samt hvordan de foreslår å bidra til å realisere disse.
  5. Alle initiativ som tas utenfor denne rammen er bra. Et eksempel er Agdermøtet, som kan gi viktige bidrag mot en felles plattform.
  6. Distribuere alle bidrag via nettstedet og Facebook.
  7. Basert på innkomne bidrag, lage et utkast til en plattform som inkorporerer flest mulig synspunkt, og er balansert samtidig som den er konkret, med prioriteringer og målsettinger på kort og lengre sikt. Utkastet til plattform distribueres og, etter videre kommentarer, gis sin endelige form.
  8. Invitasjon på nettstedet til å signere at plattformen aksepteres.
  9. Plattformen, samt lister med underskrifter, distribueres via nettstedet. Informasjon sendes til politikere og administrasjon i alle kommuner i Agder og fylkeskommunen, samt til relevante organisasjoner i privat sektor på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå, for diskusjon.
  10. Lage et opplæringsprogram med fokus på blant annet deltaking, finansiell inkludering, governance, kommunikasjon, samarbeid, sirkulær økonomi, og sosial/institusjonell innovasjon. Ressurspersoner på disse områdene identifiseres, og inviteres til å utvikle og gi kurs.
  11. Lage en prosjektsøknad til Horizon Europe med vekt på systemorientert innovasjonspolitikk, og mer konkret transformativ innovasjonspolitikk, det vil si, fokus på systemisk endring eller samfunnsendring. Dette vil harmonere med EUs mål for "European Green Deal", samt med strategidokument fra Horizon Europe der det står at en såkalt "mission" tilnærming skal tilstrebe systemiske og transformative løsninger som forstås å dekke governance, teknologiske, og ikke-teknologiske tjenester, atferdsendringer, og investeringer (Note 9; Kallerud 2020).

En slik prosess vil ikke nødvendigvis produsere dokument, planforslag, og prosjekt som tilfredstiller alle. Som det heter i Ivar Aasens dikt, "Til lags åt alle kan ingen gjera; det er no gamalt og vil so vera". I denne sammenhengen er fortsettelsen minst like viktig: "Eg tykkjer stødt, at det høver best å hjelpa den, som det trenger mest". Dette er viktig fordi behov, såvel som muligheter og ressurser til å bidra blant oss som bor i Agder vil variere, på kortere og lengre sikt. Videre, denne prosessen vil ha som målsetting å tilfredsstille flest mulig behov for flest mulig innbyggere.

Det nasjonale nivået er viktig. Regjeringen bidrar på flere måter: (a) Støtten til grønn omstilling i kommunene vil økes, (b) Forskning på lavutslippsamfunnet vil øke, (c) Forståelse for en sirkulær økonomi vil fremmes, og (d) En pakke for grønn omstilling lanseres. Regjeringen foreslår å bevilge 100 millioner kroner til tiltak som skal fremme en sirkulær økonomi og en bedre utnytting av ressursene (Note 10). 

Til slutt

Vi er midt i en krise der det meste har endret seg, og fortsetter å endre seg. Aksepterte sannheter holder ikke lenger. Gamle verdier, måter å arbeide på, tradisjonelle relasjoner, og måter å kommunisere på fungerer i stor grad ikke. Framtiden ligger vid åpen. Vi bør benytte denne muligheten, og akseptere nåtid og framtid som blanke ark, og tenke nytt omkring hvem vi er, og hvordan vi vil utforme vår felles framtid.

For å lykkes må vi alle – i offentlig sektor, det sivile samfunn, og privat sektor – samarbeide. Dette er nødvendig for å kunne realisere våre felles målsettinger og drømmer. Bare på denne måten vil vi alle kunne akseptere avgjørelsene om hvordan bygge framtidens Agder og, enda viktigere, lære å akseptere og følge disse avgjørelsene. 

Lars Søftestad


Noter
(1) Den første delen av denne artikkelen er en revidert versjon av min kronikk "Agder etter pandemien" i Fædrelandsvennen 20. april 2020. Teksten fra og med avsnittet "Forskjellige aktører forskjellige prioriteringer og målsettinger" er skrevet for denne Devblog artikkelen. Kronikken er tilgjengelig på Academia.edu (se: Kilder, nettsteder). En engelskspråklig versjon av artikkelen er her: https://www.devblog.no/en/article/agder-after-pandemic
(2) Agderkonferansen var et årlig arrangement i regi av lokale, regionale, og nasjonale organisasjoner i offentlig og privat sektor. Etter sammenslåingen av Agderfylkene ble det erstattet av Agdermøtet. Bak Agdermøtet står: Agder fylkeskommune, Innovasjon Norge, Kristiansand kommune, Kommunenes Sentralforbund, Landsorganisasjonen, Næringsforeningen Kristiansandsregionen, Næringslivets Hovedorganisasjon Agder, og Universitetet i Agder. Om Agderkonferansen, se Søftestad (2019).
(3) Agderkonferansen, og vel også Agdermøtet, har forvekslet begrepene "internasjonalisering" og "globalisering", slik at globalisering inkluderes under internasjonalisering. Agders internasjonale relasjoner er adskillig bredere enn internationalization som primært fokuserer på økonomi og privat sektor, og det korrekte begrepet er følgelig globalisering (for detaljer, se Stiglitz 2002, Søftestad 2018).

(4) Nettadressene til disse organisasjonene er i Kilder under.
(5) Forum Sør er registrert i Brønnøysundregistrene som en frivillig organisasjon, og domenenavnet forumsor.no er også registrert. Jeg er den nåværende styrelederen i det som nå er en passiv organisasjon.
(6) Tallene er fra en videokonferanse som Gita Gopnath, sjeføkonom i Det Internasjonale Pengefondet, holdt 24. juni 2020, URL: https://blogs.imf.org/2020/06/24/reopening-from-the-great-lockdown-uneven-and-uncertain-recovery/
(7) Forholdet mellom teknologisk innovasjon, på den ene siden, og samfunnsmessige verdier og kultur, på den andre siden er i dag omvendt. Det er et stort og voksende kulturelt etterslep når det gjelder samfunns evne til tilpasning til teknologiutvikling og endringer.
(8) Ifølge denne planen vil EU bruke 750 milliarder euro i krisehjelp. I tillegg kommer et langtidsbudsjett på 1100 milliarder euro. Det kan gjøre det komplisert for Norge. I årevis har vi hørt klager over hvordan EØS avtalen undergraver den nasjonale selvråderetten. Dersom denne planen vedtas vil den undergraves ytterligere. Dette kan bli spesielt aktuelt når det gjelder klimastrategien, ettersom store deler av de to finansielle pakkene vil bli øremerket klima. Bør Norge søke om å bli med på dette enorme grønne skiftet i regi av EU, eller gjøre det selv? Svaret vil bli avgjørende for hva som kommer til å skje på dette området i Agder. 

(9) Se denne Horizon Europe siden for detaljer: https://ec.europa.eu/info/horizon-europe-next-research-and-innovation-framework-programme/missions-horizon-europe_en
(10) Målsettingen er et bærekraftig samfunn basert på grønn vekst. Ifølge forslaget skal 40 millioner kroner brukes til forskning på sirkulær økonomi, spesielt ressurseffektiv avfallshåndtering, og reduksjon av farlig avfall. Teknologiutvikling og samarbeid med næringslivet vil være sentralt. Videre foreslår regjeringen blant annet tilskudd til Leverandørutviklingsprogrammet LUP til utvikling av sirkulære løsninger og prosjektadministrasjon, og til Eyde-klyngen til kartlegging av materialstrømmer i prosessindustrien (Regjeringen 2020).
(11) Bildereferanse: Wikipedia. Kartet viser Agder fylkeskommune helt sør i Norge.
(12) Relevante Devblog artikler: (a) "Agder og internasjonalisering" at: https://www.devblog.no/no/article/agder-og-internasjonalisering; (b) "Internationalization and Globalization" at: https://www.devblog.no/en/article/internationalization-and-globalization; (c) "Agderkonferansen og internasjonalisering" at: https://devblog.no/no/article/agderkonferansen-og-internasjonalisering; (d) "Agder after the Pandemic" at:: https://www.devblog.no/en/article/agder-after-pandemic; (e) "Business Sector and Sustainability" at: https://www.devblog.no/en/article/business-sector-and-sustainability,(f)
https://devblog.no/en/article/after-pandemic-rethink-or-return-normal
(13) Permalenke, URL: https://www.devblog.no/no/article/agder-etter-pandemien
(14) Denne artikkelen ble publisert 18. mai 2020. Den ble revidert 16. september 2020.

Kilder, dokument
Friedman, Milton. 2020. Capitalism and Freedom. Chicago, Illinois, United States: University of Chicago Press. (opprinnelig publ. 1962)
Kallerud, Egil. 2020. Forskningsnytt, nr. 1, 2020, side 10-12. URL: https://forskning.no/
Krastev, Ivan. 2020. Framtida er her nå. Oslo: Res Publica.

Morgenbladet. 2020. Av Maria Berg Reinertsen. "Hvorfor er ideen om grønn ny giv så mye mer samlende i Kristiansand enn i Oslo?". 26. juni-2. juli. https://morgenbladet.no/2020/06/gronn-ny-giv (betalingsmur.) 
Mork, Knut Anton. 2020. Oljeeventyret som kom og gikk. Spartacus.

Olson, Mancur. 1965. The Logic of Collective Action: Public Goods and the Theory of Groups. Cambridge, MA, United States: Harvad University Press.
Ostrom, Elinor. 1990. Governing the Commons: The Evolution of Institutions for Collective Action. Cambridge, UK: Cambridge University Press.
Regjeringen. 2020. "Regjeringa vil fremme ein meir sirkulær økonomi". Nyheter, 29. mai 2020. URL: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/sirkular-okonomi/id2704461/
Stiglitz, Joseph. 2002. Globalization and Its Discontents.
UK: Allan Lane The Penguin Press..
Søftestad, Lars. 2018. "Internationalization and Globalization". Devblog, 31. desember 2018. URL: https://www.devblog.no/en/article/internationalization-and-globalization
Søftestad, Lars. 2019. "Agderkonferansen og internasjonalisering", Devblog, 31. januar 2019. URL: https://www.devblog.no/no/article/agderkonferansen-og-internasjonalisering
Søftestad, Lars. 2020. "Agder etter pandemien". Fædrelandsvennen, 30. april 2020. URL: https://lars.academia.edu/research

Kilder, nettsteder
Agder fylkeskommune. URL: https://agderfk.no/
Agderkonferansen. URL: http://www.agderkonferansen.no
Agdermøtet. URL: https://agdermøtet.no/
EEA and Norway Grants. URL: https://eeagrants.org/
Framtiden i våre hender, URL: https://www.framtiden.no/
Fædrelandsvennen. URL: https://www.fvn.no/

Grønt senter. URL: https://www.grontsenter.no/
Innovasjon Norge. URL: https://www.innovasjonnorge.no/
Interreg Europe, Green Startup Support (GRESS). URL: https://www.interregeurope.eu/gress/
Kommunenes Sentralforbund. URL: https://www.ks.no/
Klimaalliansen. URL: https://klimaalliansen.org/
Kristiansand kommune. URL: https://www.kristiansand.kommune.no/
Kristiansand kommune, Business region. URL: https://www.businessregionkristiansand.no/varbusiness/aktuelt/sk-tilskudd-til-prosjekter-som-styrker-naeringslivet
Kristiansand kommune, Bærekraftsenter. URL: https://www.kristiansand.kommune.no/barekraftsenter & https://www.facebook.com/barekraftsenterkristiansand
Landsorganisasjonen. URL: https://www.lo.no/

Næringsforeningen, Kristiansandsregionen. URL: https://www.kristiansand-chamber.no/
Næringslivets Hovedorganisasjon, Agder. URL: https://www.nho.no/
Stiftelsen Miljøfyrtårn. URL: https://www.miljofyrtarn.no/
Universitetet i Agder. URL: https://www.uia.no/

Skriv ny kommentar

devblog.no